Gravskjending

Av mangel på andre ting å skrive om - det skjer ikke mye her hjemme - kan jeg jo fortelle om en morsom hendelse i Havana for omtrent tre uker siden.
Det var ganske tidlig på dagen og åstedet var altså La Habana, Cuba. Nærmere bestemt en eller annen gravplass som jeg ikke husker navnet på. Den er for øvrig en av de største gravplassene i verden og er sikkert veldig fin. Vi fikk derimot ikke sett så mye av den, men det kommer jeg til etter hvert.
Heidi, Anette og jeg hadde sett den en dag før og dro altså dit denne morgenen for å få noen gode bilder. Det startet bra - Heidi fant enda en søt hund og Anette var i ekstase over hvor fint det var. Selv var jeg litt trøtt.
Det hadde ikke gått lange stunden før Anette oppdaget en krypt hvor døra var åpen. Hun rakk knapt å stikke hodet inn før hun for ut igjen samtidig som hun lagde masse rare Anette-lyder som indikerer seriøst ubehag. Dette vekket selvfølgelig min interesse og jeg gikk inn for å se.
Det var ikke så ille som man skulle tro, basert på Anettes reaksjon. Det var ganske godt belyst, ganske lite og på gulvet lå det en hodeskalle som fortsatt hadde et par tenner intakt og et halvt hode med krøllete brunt hår. De andre mente det var en dårlig ide og gikk litt vekk for å ta bilder - jeg gikk selvfølgelig inn for å ta bilde av hodeskallen, med en kommentar på linje med "Det kan vel ikke være noe farlig det..."
Jeg gikk ganske nærme hodeskallen for å ta bilde. Justerte blender og lukker, stilte skarpt, gikk litt nærmere, justerte skarpheten igjen og tok bilde. Så gikk jeg litt bakover og datt gjennom gulvet.
Når jeg fikk samlet tankene - dette kan ha tatt noen sekunder - fant jeg meg selv stående i en grav som var bebodd av en stakkar som akkurat hadde pådratt seg noen stygge beinbrudd og omtrent en milliard kakkerlakker. Jeg begynte å vurdere om jeg skulle komme meg opp derfra og på dette tidspunktet kom Heidi inn døra. Hun så på meg en liten stund før hun begynte å le av meg. Nå passer det kanskje å nevne at Heidi er kjæresten min.
Uansett - jeg kom meg opp derfra ved å klatre på restene av lokket (som til mitt forsvar så ut som gulv før jeg falt gjennom det) og kom fra opplevelsen helskinnet - hvis man ser bort fra den groteskt store hevelsen på underarmen min og den lille turen til sykehuset, men det er en annen historie.



Hvis du vil se bildet jeg tok kan du gå inn på Photosight.