One of those days...

For de av dere som har fått det med seg - sikkert fryktelig få med andre ord - så prøvde jeg meg på en nettside. På grunn av et par tekniske glipper gikk ikke det så bra. Jeg er tilbake på blogger og nettsida er lagt på hylla for nå.

Over til noe helt annet, men minst like lite hyggelig. I dag (eller i går, avhengig av når jeg blir ferdig) hadde jeg en av de verste dagene mine på jobb hittil. Nå skal det sies at minst 95% av dagene mine på jobb er gode dager, men dette derimot var en av de andre dagene.
Det startet veldig rolig og de første timene hadde jeg faktisk et håp om at det skulle bli like rolig som forrige dag - som for øvrig var en av de roligste dagene jeg har hatt på jobb. Roen ble desverre brutt i form av en litt i overkant bråkete printer som gulpet opp en bestilling på 25 pizzaer som skulle leveres halv fem. Dette var greit for jeg hadde fortsatt flere timer på å forberede både meg og pizzaene.
Noen timer senere hadde jeg begynt å lage pizzaene og det var vel omtrent halvveis i denne prosessen at printeren presset ut enda en bestilling. Følelsen av kontroll gikk over i mild irritasjon når jeg fant ut at denne også skal leveres halv fem. Sjåføren ble minst like irritert og vi sendte mørke tanker til halvap... ehm, menneskene som tar imot bestillingene. Selv om jeg nå hadde ganske mye å gjøre og måtte tenke på flere ting samtidig (noe alle vet jenter er best til) så følte jeg at jeg hadde kontroll.
Det varte i toppen ti minutter, da begynte den lille printeren å mase. Det er fra den lille printeren alle bestillingene som skal ut i resturanten kommer fra. Allerede mildt irritert og stressa så jeg på bestillingen. Se for deg en drøyt 30cm lang kvittering etter storhandel på en matbutikk, bestillingen så omtrent sånn ut. På dette punktet valgte hjernen min å slå seg av. Når det like etterpå dukka opp tre bestillinger til gikk jeg inn i en slags zombietilstand hvor jeg sprang fram og tilbake på kjøkkenet og laga mat mens jeg nynnet lavt på Indiana Jones sangen i nytteløse forsøk på å komme tilbake i normal sinnstilstand.
Nå husker jeg ikke så mange detaljer om hvordan jeg fikk maten ut, men til slutt satt jeg altså på rutebilstasjonen og stirra tomt ut i lufta mens jeg venta på bussen hjem - og bare for å toppe det hele måtte jeg av en eller annen grunn vente alt for lenge på bussen.

Men nå er jeg hjemme igjen og tilbake i nogenlunde normal sinnsilstand. Som sagt er det veldig få sånne dager. Heldigvis.